Persona

I praksis

Den nyttige personaen er enkeltstående og spesifikk nok til å kunne være uenig med deg. Et demografisk intervall, kvinner, 25 til 40, by, gir ingen reaksjon på et navn. Et menneske med en jobb, en sammenheng og et sett forventninger gjør det.

Alan Cooper brakte personaer inn i designpraksis og introduserte teknikken for et bredt publikum med The Inmates Are Running the Asylum i 1999. Definisjonen som har gjeldt siden, er en fiktiv, men realistisk beskrivelse av en typisk bruker, bygget på intervjuer, feltstudier og lignende research i stedet for teamets gjetninger.

I navngiving har personaen én jobb: å svare på ett spørsmål. Gir dette navnet mening for dette mennesket i øyeblikket de møter det? Den feiler når den er bygget på antakelser, for da gir den teamets egen smak tilbake med et navn festet til. En fungerende persona har en jobb som skal gjøres, et sted der navnet først dukker opp (et søkeresultat, en hylle, en e-post fra innkjøp) og noe den misliker. Det siste er det som gjør det mulig for en persona å avvise en kandidat.

Hvor dette hører hjemme i prosessen

Studioet behandler dette som en del av én kjøring snarere enn som en egen tjeneste: kategorien leses, den kreative retningen velges ut fra det researchen fant, kandidater genereres i volum og kuttes deretter mot kriterier som ble skrevet ned først. Se hvordan studioet arbeider for hva det produserer, eller navnemodulen for trinnene i seg selv.

Relaterte begreper

• Personavalidering: Å teste navn mot oppbygde personaer i stedet for teamets smak: hva metoden får fram som et møte ikke gjør.
• Innkjøpsgruppe: B2B-kjøp gjøres av grupper og ikke av personer.
• Posisjonering: Den strategiske påstanden et navn må bære: hva posisjonering er, og hvorfor navngiving uten den gir dekorasjon.